Den 7. april 1940 var det hopprenn i Tinnheia i Kristiansand. Både min eldste bror Petter, som var 25 og jobbet i Privatbanken, og jeg, som var 18 og gikk siste klasse på Handelsgym, deltok. På skolen var vi faktisk allerede i gang med forberedelsene til russefeiringen, og jeg hadde sagt ja til å være russeformann.
Det ble et forferdelig vær denne søndagen, med sterk vind og voldsomt regn. På sletta hadde det dannet seg en svær vanndam, minst 6-7 meter, og det vannet fikk de ikke ut. At rennet i det hele tatt ble avviklet tross det dårlige været, var rett og slett fordi dette var det siste av flere jubileumsrenn. Oddersjå fylte år, jeg mener å huske at det var 75-årsjubileum med diverse fine gavepremier.
Jeg var forsåvidt heldig, for jeg ramlet omtrent i nedslaget og kom ikke ut til vanndammen. Men min bror gikk, etter et fint hopp, på trynet i vannet og ble fullstendig gjennomvåt. Han skulle vel ikke ha fullført rennet, men han gjorde det. Han frøs noe voldsomt, men leverte likevel et bra hopp.
Den gangen var det jo ikke noe apparat som transporterte oss til og fra bakken, og sykkelturen hjem til hybelen sin på Lundsida var vel også medvirkende til at han pådro seg en kraftig forkjølelse.
Da jeg etter skoletid om mandagen, den 8. april, kom hjem til min hybel i Vestre Strandgate, lå det beskjed om at jeg måtte kjøpe aspirin og hostesaft og komme over til ham med det. Mens vi satt og spiste på "Det Grønne" (pensjonat) hvor jeg bodde, begynte sykebiler å kjøre med fulle sirener, og det tok liksom ikke slutt. Så jeg la turen om bryggene, hvor det så ut som de kom fra.
Og ganske riktig, ved Tollbodkaia, tror jeg det var, lå det et norsk marinefartøy. Mange mennesker var der også, og dit var det sykebilene kjørte frem og tilbake. Jeg tror de hadde to sykebiler i Kristiansand den gang. Jeg fikk slengt fra meg sykkelen og lurte meg mellom folk for å komme lengst mulig frem for å se og høre. Underveis snappet jeg opp noe om at det var et tysk troppetransportskip som var torpedert utenfor kysten et sted, og at det var sårede derfra den norske båten hadde plukket opp.
Jeg måtte jo over til min bror med medisinen, så jeg slo meg til ro med at dette var noe veldig sensasjonelt og hev meg på sykkelen.
Petter var veldig dårlig da jeg kom over, over 40 i feber, men han hadde fått en dram konjakk av husverten. Jeg fortalte raskt hva jeg hadde oppdaget ved bryggene, og vi ble enige om at jeg skulle dra inn igjen og få rede på mer. Dette var jo veldig spennende for en 18-åring. Jeg hadde jo lest og hørt om krigen som var i gang ute i Europa, om norske skip som var blitt bombet eller torpedert fordi de gikk i frakt med kontrabande, tror jeg det hette – altså i frakt for England og Frankrike! Men dette tyske skipet som det etter hvert svirret rykter om der ved Tollbodkaia, at det skulle være senket innenfor vårt farvann – i nøytralt farvann – like utenfor Lillesand, det var liksom helt utrolig.
Jeg klarte å komme meg helt frem til bryggekanten, og der gikk noen tyske soldater på dekk, som nok så ut som de hadde vært i vannet. Ryktene sa at den norske båten hadde plukket opp sårede i sjøen og andre usårede, og at det hadde vært mange hester som svømte omkring, men at mange av disse var blitt skutt. Jeg kunne jo en god del tysk fra skolen, så jeg forstod nok noe av det som ble sagt. Men jeg hadde ikke mot til å snakke til – spørre de tyske soldatene om noe.
Imidlertid forstod jeg godt at det på norsk forespørsel hvor de skulle hen, at det ble svart: Bergen!
Sykebilene innstilte etter hvert transporten. Det var trolig ikke flere sårede, og det kunne se ut som de "oppegående" skulle bli ombord på båten. Jeg dro igjen over til Petter med siste nytt da folk hadde spredd seg og sto og småpratet om det som hadde hendt.
Det var jo voldsomme nyheter for ham også, men da jeg fortalte om at tyskerne hadde svart at de skulle til Bergen da de ble spurt, protesterte han kraftig: "Nei, det var nok til England de skulle, for vi har jo ikke gjort dem noe galt." Petter var jo eldstebroren min og voksen, så jeg tenkte nok som han, og det var vel den vanlige norske tenkemåten på det tidspunktet – vi var jo nøytrale!
På hjemveien svingte jeg nedom bryggene igjen, men da var det ikke noe spesielt, og det norske marinefartøyet så jeg ikke noe til.
MEN – klokken fem neste dag – den 9. april – smalt det.
Jeg våknet av et voldsomt smell og spratt opp sammen med Sten Arnold, som jeg delte hybel med. Han var fra Stord og gikk i møbelsnekkerlære hos møbelsnekker Jacobsen. Vi hørte mange smell, noen nære, kraftige og mange lenger vekke fra, men hva det var, visste vi ikke. Da vi kom oss ut, hørte vi også hvin over oss og så smell oppe i Baneheia.
Dette var jo lyder vi hadde hørt på krigsfilmer på kino, så nå var det krig! Det varte heldigvis ikke så lenge, og det ble faktisk stille etter hvert. Jeg måtte jo komme meg over til Petter, måtte få planlagt hva vi skulle gjøre etc. Det ble litt av et sjokk. To kvartaler opp kom jeg til domkirka, og der lå tårnet i gata – i Kirkegata – skutt rett av. Det var 2-3 karer der, og da jeg sa jeg måtte over på Lund, sier den ene bestemt: "Da må du holde deg i le og sykle fort over tverrgatene!" Ja, jeg dro ned til Dronningens gate og full fart mot Lundsbroa. Jeg holdt meg i le som karene hadde sagt, for de hadde også sagt at de lå utenfor Oksø da de begynte, men nå flytter de vel bare litt på seg. Et nytt sjokk møtte meg da jeg nærmet meg Lundsbroa:
Tranbergs Hjørne – en kolonialforretning i krysset mellom Dronningens gate og Kronprinsens gate – var fullstendig smadret. Trappa, masse knust betong, glass, trematerialer og alle slags kolonialvarer var spredd overalt, både ute og inne i det som hadde vært butikken.
Det var et par personer der, men for meg var det bare å fortsette.
Min bror var ikke bedre enn dagen før, og hans vertskap ville holde seg ved huset. Petter mente at bare han fikk lov til å ligge i senga, så ville han holde seg der. Vi visste jo ingenting om hva som kom til å hende.
Tilbake på "Det Grønne" var det frokost i 7-tiden, og alle pensjonærene var på plass for å få mat. Noen hadde vært ute, andre hadde hørt på radio, men ingenting var sikkert, og ingen visste hvordan befolkningen skulle forholde seg.
Litt lenger ut på dagen skulle byen evakueres, kvinner og barn først. Jeg kom ned på brygga, og der sto masse mennesker og ventet på det de trodde var franske krigsskip. Vi kunne se dem, de seilte rolig forbi Odderøya og inn på havna. Sjøfolk på brygga påsto at de førte franske flagg da de kom inn, men at de heiste det tyske da de var kommet inn på havna.
Opplevd av Erik Usterud sammen med "John" = Jens Ropstad
John og jeg møttes en søndagskveld på hytta til Ivar Mjåland, trolig den 18. oktober. John skulle til Gjøvdal for å treffe kontakter, og jeg skulle til Fyresdal for å drive våpeninstruksjon og ta imot et flyslipp. På Risdal ventet Jakob, Ivar og mine to brødre, Petter og Trygve, også på flyslipp i denne perioden, som begynte den 22. oktober og varte i ca. 14 dager rundt fullmåne.
John hadde bestilt drosje med Severin Valle fra Åmli, som skulle hente oss på et avtalt sted mandag morgen klokken 8. Severin var alltid til å stole på og kom alltid til avtalt tid, men denne dagen kom han ikke. Noe måtte være galt – det lå liksom i luften.
Vi trakk oss vekk fra møtestedet, men holdt det under observasjon. Etter en times tid dro John til en telefon for å undersøke. Han kom tilbake veldig nedslått. Tyskerne hadde sendt 800 mann på heia østover fra Setesdal, i små patruljer fordelt fra Bygland til Valle. Alle vegkryss i nærheten var sperret av med tyske vakter – både ved Svenes, Dølemo og Åmfoss bro på begge sider. Derfor kom ikke Severin!
Hva var dette? Kunne det være en øvelse, eller var det noe spesielt? Hadde de mistanke om det John drev med? Spørsmålene var utallige. Og nå som alt hadde gått så greit, alt var i så god gjenge... John hadde virkelig problemer.
"Vi må komme oss inn i området og finne ut hva de er ute etter", sa han. Vi dro med syklene våre opp Lauvraksvegen, skjøv dem over heia til Baas, syklet opp Tovdalsvegen og så til fots over heia til Gjøvdal til kontaktene Asbjørn Mjåland og Åvald Hægestøyl.
Da vi satt på heia mellom Tovdal og Gjøvdal og spiste litt mat, fortalte John meg at han også skulle ta imot flyslipp på Gjøvdalsheia, men at han nå vurderte å kansellere flyslippene både i Fyresdal og i Gjøvdal. Det ville være et drastisk tilbakeslag for arbeidet hans. Flyet som skulle slippe på Risdalsheia mente han måtte være utenfor faresonen.
John sa ikke et ord til meg om at det var folk, Linge-karer, han skulle ta imot på Gjøvdalsheia. Han var veldig nøye, eller kanskje streng, med å overholde regelen om at hans medarbeidere ikke skulle vite mer enn de trengte for å gjøre jobben sin. Dette gjaldt også for meg, som reiste rundt som våpeninstruktør og egentlig var veldig utsatt.
Det var forresten litt av et slit, det siste stykket over heia. Det var tungt skydekke, litt regn, og det ble etter hvert voldsomt mørkt. Vi måtte stykkevis leie hverandre, for vi fant ingen sti eller vei. Men vi kom da frem til Gjøvdalselva til slutt.
John visste at det bare var en bro over Gjøvdalselva den gang, den ved Landsverk, men var den ovenfor eller nedenfor? Vi tok sjansen på at den var nedenfor og tok oss nedover langs elva, helt til vi var midt for Harstveit. Da dro John kjensel på heiedraget på andre siden og kunne konstatere at vi hadde gått feil vei. Vi gikk rett oppi hver sin bekk på den turen.
Kommet frem til Gjøvdalsvegen sto vi i veikanten og områdde oss litt. Det var fremdeles mørkt som i en sekk. Plutselig kjente vi røyklukt, som sigar, begge to, og hørte svake fottrinn. John grep meg hardt i armen, og vi gled stille ned i veggrøften og lå musestille da to eller tre menn med jernskodde hæler gikk taktfast forbi. Puh! Altså var det tyskere også her i nærheten, og det var med den ytterste forsiktighet at vi nærmet oss huset til Asbjørn Mjåland.
Normalt var John uhyre nøye med ikke å vise seg for andre i bygdene enn sine kontakter, og nå var jo situasjonen helt spesiell. Jeg satt i skogkanten, mens John tok seg frem til huset. Til tross for at alle vinduer var blendet, fant han ut at det var en fremmed kar på besøk hos våre karer, og da var det bare å vente til vi så han gikk.
Mjåland og Hægestøyl kunne fortelle at ryktene gikk om at tyskerne trodde det var 70-80 AT-flyktninger i Birtedalen og deromkring, og at det var dette som hadde utløst den store razziaen. Det var jo en gledelig melding for John, forsåvidt som det altså ikke var noe av det han drev med som var i søkelyset.
Men hvor lang tid ville tyskerne bruke over heia fra Setesdal, og når ville de avblåse det hele? Kunne han håpe på at de tyske forlegningene på Jørundland og Smeland var fjernet til droppeperioden begynte, eller turde han håpe på samme været – tunge skyer og liten utsikt til måneskinn, slik at slippet ikke kom i gang? Det ville jo være altfor risikabelt å ta ned flyslipp like innpå heia med tyske vaktpatruljer på minst to plasser nede i Gjøvdal.
For å prøve å finne ut noe om den tyske beredskapen, sendte John Åvald avsted på sykkel for å hente mat fra heimen sin på Hægestøyl. Det var jo nokså langt, og han måtte gjennom to vaktposter. Det var ikke noe problem; han kom gjennom begge veier. Men John ble ikke klokere av det. Åvald sto jo på butikken, så de kjente han kanskje igjen, og så hadde han jo et veldig legalt ærend.
Neste dag måtte jeg prøve. Jeg hadde falskt pass og het Ola Myrene, bodde på Songe ved Arendal og skulle til Birtedalen og hogge ved. Økseskaftet stakk opp av sekken og sagbladet i en ring utenpå. Det var ikke så lite spennende å sykle mot den tyske vaktposten på Jørundland med det utstyret jeg hadde i bunnen av soveposen, godt gjemt under skittent undertøy og andre klær. Jeg var helt nødt til å ha med meg "Sweetheart"-en, den lille radioen, for å få inn London og særmelding for flyslippet, og noen engelske lykter for å kunne blinke signaler til flyet med.
Det var bare en vaktpost da jeg kom frem. "Abgesperrt", sa han og stoppet meg. "Er det stengt?" sa jeg spørrende. "Kan jeg ikke komme forbi?" "Ganz abgesperrt", sa tyskeren igjen og ropte til noen som da kom ut fra et hus, og blant dem en som så ut som en sjef. Han førte ordet. "Wo?" spurte han byrskt. Jeg sa igjen at jeg skulle til Birtedalen og hogge ved og fiklet med armene.
"Nein! Zurück", sa tyskeren. Jeg var livredd for at de skulle interessere seg for sekken jeg hadde surret veldig godt fast på pakkebæreren, og snudde sykkelen. "Når kan jeg komme igjen?" sa jeg. Det forsto han tydeligvis, for han rettet tre fingre i været: "Drei Tag – drei Tag", sa han. Men idet jeg satte meg på sykkelen for å dra, sprang han etter og grep tak i sykkelen og holdt meg fast: "Taler du englisch?" sa han på gebrokkent norsk. Jeg ristet bare på hodet og sa "Nei, nei." Da slapp han meg, men du verden for tanker som for gjennom hodet. Angret han på at han ikke hadde undersøkt sekken min?
Det gikk altså godt, og jeg syklet glad og fornøyd nedover igjen. Nå hadde jeg i alle fall noe å fortelle John. Og ganske riktig, to dager etter forlot tyskerne Gjøvdal, og razziaen var avblåst. Jeg var vel egentlig heldig som ikke kom igjennom, for i Birtedalen hadde tyskerne tatt med seg alle voksne mannfolk og reiste i alt med mellom 70 og 80 mann fra Fyresdal til arkivet i Kristiansand.
John hadde jo tatt en ganske stor sjanse, for nå var vi allerede et par dager inne i droppeperioden, men været hadde stått oss bi med tungt skydekke både natt og dag. Han hadde resonnert som så at bare razziaen ble avblåst, og tyskerne forlot området før slippet kom, ville ingen plass være tryggere å ta et flyslipp på enn nettopp her. Og slik ble det da også, som vi har hørt i dag.
Jeg visste ingenting om at disse karene var kommet ned, før jeg omkring 4.–5. november kom tilbake fra et vellykket flyslipp i Fyresdalsheiene og ble stoppet hos Mjåland/Hægestøyl. De sa at jeg bare måtte vente der på John og ikke dra vestover, for ryktene fortalte at alle tre Usterud-guttene var arrestert. Nå var jeg den ene av dem, men det kunne jo være begge brødrene mine, kanskje flere hjemme?
Dagen i dag skulle dreie seg om det vellykkede slippet av gruppen "Varg", som jeg da fortsatte sammen med i Fyresdalsheiene til krigens slutt. Men jeg mener det likevel er riktig å nevne at for John, som hadde hatt all denne påkjenningen forut for dette vellykkede slippet, ble den kommende tid alt annet enn lys.
De to flyene, som han trodde så sikkert kunne slippe ved Risdal, ble observert av en luftvarslingstasjon øst for Evje. Noe gikk galt i Arendal, og organisasjonen ble rullet opp. I et forsøk på å redde to norske politifolk fra Arendal, Birger Nilsen og Jakob Høvig, gikk min eldste bror Petter i en felle, ble tatt og hardt torturert. Men Jakob, Ivar, Trygve og de andre der fikk rømt, mistet radiosender og nesten alt sitt utstyr. Like etter gikk det også galt i Åseral, og jeg vil betegne det som en kjempeprestasjon at John klarte å sy restene av sin organisasjon sammen igjen.